Antikritikk
Prosjektet «Utvikling og formidling av kunstkritikk i Troms» er i godt i gang, og Nordnorsk Kunstmuseum har blitt utfordret til å delta i et antikritisk eksperiment. Fem prosjektdeltagere har skrevet kritikker av samlingsutstillingen vår, og vi har blitt bedt om å svare. Noe vi veldig gjerne gjør!
Vi ønsker både prosjektet og kritikk av vårt arbeid velkommen, og ser på et slikt offentig ordskifte som en måte å skape delt eierskap og mening om museet, vårt arbeid og samlingen. Det er så bra at noen har ment noe om oss og gitt uttrykk for det. Vi håper det blir flere runder med kritikk og Nordnorsk Kunstmuseum vil jobbe aktivt videre for å skape gode debatter og innspill.
Her er de fem kritikkene med våre svar:
Fra statisk til dynamisk - Hilde Sørstrøm
Nordnorsk Kunstmuseums samlingsutstilling er – og skal ideelt sett fortsette å være – et “work in progress”. Derfor er den avhengig av nettopp denne typen kritisk og konstruktiv tilbakemelding, som etterspør en større bredde i uttrykksformer og, i forlengelsen, enda flere variasjoner av nord. Det er nemlig der vi vil, men vi har ikke kommet helt dit denne gangen.
Forståelse og opplevelse av hva som er statisk og/eller dynamisk er for øvrig verdt en bredere faglig diskusjon. Hva forbinder vi med disse begrepene? Ny kunst eller nye kunstformer er ikke nødvendigvis dynamisk eller levende i seg selv, akkurat som eldre kunst sjelden i seg selv kun er statisk eller irrelevant. Å jevnlig skifte ut verkene vi presenterer fra samlingen vår er heller ikke noe garanti for å realisere noe dynamisk. Hva er det Nordnorsk Kunstmuseum jakter etter og ønsker å oppnå?
Selv ønsker jeg å kunne gjenspeile en versjon, eller nærmere sagt flere versjoner, av nord. Et nord som en idé som har vært, er, og fortsetter å være flytende og i stadig endring. Dynamisk i dette perspektivet blir mer som mangfold – men først og fremst et mangfold av perspektiver og stemmer. En vei til dette kan sikkert være en utstilling som i langt større grad presenterer et rikt og variert spenn i kunstformer og perioder, blant annet. Men det samme kunne muligens oppnås – i teorien i hvert fall – gjennom en stikk motsatt strategi. For eksempel kunne en utstilling med utelukkende oljemalerier fra 1830-tallet representere en rekke ulike stemmer og også kunne kalles dynamisk.
Jérémie M McGowan
Nye rammer - Caroline M Itland
Den tematiske inndelingen av samlingsutstillingen er på ingen måte skrevet i stein, og om den kunne fungert bedre med andre kategorier er en interessant innfallsvinkel for en diskusjon. En annen god innfallsvinkel er om kunstverkene vi har valgt ut kan kobles til den kategorien som museet mener den har. Det er derfor veldig interessant at det settes spørsmålstegn ved om vi har lyktes med å formidle disse aspektene slik vi ønsker. Er for eksempel Klump en kobling til livet i nord, og i så fall hvorfor? Kunne vi utelatt Klump? Eller kunne vi presentert Klump i en annen kontekst? Absolutt, helt sikkert og definitivt.
Museets hovedmål med samlingsutstillingen har vært å åpne opp og vise til potensielle perspektiver og nye spørsmål. Så på en måte viser kritikken at vi, i hvert fall delvis, har lykkes i å stille spørsmål ved hva det vil si å være menneske i nord. Museets intensjon er å «invitere til refleksjon, lek, eksperimentering og ulike perspektiver på nord.»
Samtidig peker man på noe som er i kjernen av god utstillingsdesign og formidling av kunst. I hvor stor grad skal presentasjonen åpne opp et tolkningsrom? Vårt uttalte ønske er å gjøre det i så stor grad som mulig, men samtidig er det jo en tanke og innramming rundt utstillingen og dens tema. Når vi henger Balkes Nordkapp ved siden av Bergmans Cap Noir, så åpner vi jo absolutt opp for visse sammenligninger og perspektiver, men vi vil også uunngåelig utelukke andre. Denne balansegangen mellom å informere, formidle, inspirere, aktivere, antyde, åpne og sammenstille er vanskelig, og kjernen i kuratorisk virksomhet.
Kristin Løvås
Skriften på veggen - Maria Danielsen
Jeg er enig i at Folk kan framstå som fragmentert og ikke sammenfattende nok. Samlingsutstillingen på Nordnorsk Kunstmuseum skal reflektere en samling på over 2000 verk som spenner nærmere 225 år og viser «et mangfold av teknikker og kunstformer, favner fortid og nåtid og strekker seg utover landegrenser». Det er derfor forståelig at 18 verk i denne konteksten ikke vil favne hele problemstillingen om hva det vil si å være menneske, verken i nord eller andre steder.
Museet ønsker gjennom introteksten og konteksten av resten av rommet å åpne opp for en bred utforskning av hva livet er, både i nord og andre steder. Verk er valgt ut og hengt opp med den tanken i minne, ikke med tanker om å gi et svar.
Vi mener det er verdifullt å antyde, og å sette opp linjer og kontraster. Vårt klare ønske er at publikum selv skal være en medskaper til tolkninger og opplevelser. Men det kan selvsagt settes spørsmålstegn ved om vi har lykkes med å formidle tankene slik vi ønsker, og om vi har en samling som i tilstrekkelig grad kan belyse de vidtfavnende og ambisiøse temaene vi har valgt.
Kristin Løvås
Ambisiøse grep - Eirik Abri og Den diffuse grensen - Marion Olsen
Inspirert av dagens strøm av «fake news» og «alternative facts» har vi forsøkt å utvide begrepet surrealisme i en vid tematisk sammenheng. Vi har fokusert på surrealistiske ideer som det ubehagelige, seksualitet, begjær, vold og død, fremfor et kunstteoretisk syn på surrealismen som en kunstfaglig periode som er avsluttet. Mange av dagens kunstnere arbeider fortsatt med surrealistiske ideer. Videre har vi hatt et ønske om å vise verk fra samlingen som vi aldri har vist før og sette dem i en ny sammenheng. Det mest nærliggende eksempelet er verket av Synnøve Persen, en kunstner som sjelden sees i en surrealistisk sammenheng.
Når vi da bryter med en kronologisk gjennomgang av en kunstfaglig periode, gjør vi det bevisst for å utvide begrepet, aktivere kunstverkene, åpne opp for paralleller og sette både nyere og eldre verk i en annerledes kontekst. Men har vi lykkes med å formidle det? Gir vi publikum nok informasjon om vår prosess og grunnideen bak delutstillingen? Abris og Olsens anmeldelser kan tyde på at vi kunne gjort en bedre jobb. Og det er selvfølgelig også et spørsmål om vi har lykkes med å tilføre surrealismen noe nytt, eller om vi har satt de ulike verkene i en kontekst som gir mening.
Charis Gullickson